En kalvesteik fra 1999, holdbarhetsdato og sansebrukbruk

Da jeg var liten jobbet faren min i et stort grossistfirma for dagligvarer. En dag i uka hadde denne bedriften ansattbutikk der man kunne kjøpe mat til rabattert pris. Og det beste av alt – man kunne kjøpe mat som var gått ut på dato og hermetikk som var bulket eller manglet etikett til ekstremt billig penge. Så pappa handlet bilen full hver uke, og fyllte opp kjøleskapet med bl.a. oster som hadde gått ut på dato, men som ennå ikke hadde nådd sin toppform når det gjaldt modenhet. Samt at vi hadde enorme mengder hermetikk som ingen andre ville kjøpe.

Det er mulig at jeg med denne bakgrunnen ikke er så veldig redd for mat som har gått ut på dato. Det er mulig det er derfor jeg stoler mer på luktesansen og smakssansen min, samt sunt vett ,framfor å leve slavisk etter en dato som noen andre har påført maten. Det er lov å tenke selv, tenker jeg. Noen matsorter tuller man selvsagt ikke med. Noen matsorter blir tilogmed dårlig før holdbarhetsdatoen går ut iblant. Selv er jeg ekstremt følsom på melk og lukter alltid på melka før jeg tar meg et glass. Jeg er også skikkelig pysete når det gjelder mat som har stått for lenge fremme i romtemperatur, eller mat som har stått på hytta og blitt fryst og tint flere ganger.

Men ærlig talt – om maten har gått ut på dato mens den har ligget i dypfryseren, eller om den har blitt oppbevart godt emballert i kjøleskapet litt på overtid, og den ser og lukter greit når man skal bruke det så tar jeg det helt med ro. En god biff skal vel helst ligge noen dager over holdbarhetsdatoen slik at den skal få bli ekstra mør uansett. Og mange oster når høydepunktet sitt lenge etter at datostemplingen har gått ut.

Vi er utstyrt med lukte- og smakssans fra naturens side blant annet for å sikre at vi ikke spiser dårlig mat. Jeg syns det er greit at vi ikke glemmer disse egenskapene. Fersk mat er som oftest best. En gul og vassen agurk hører ingensteder hjemme. I hvert fall ikke i grønnsaksdisken der jeg ofte ser dem ligge til salgs. Epler smaker best når de er glatte og fine i skallet. Selv liker jeg ikke brune bananer. Jøje meg så masse grønnsaker som kastes. Ganske enkelt fordi det smaker dårlig når det ikke lenger er ferskt. Meieriprodukter lukter surt når de går ut på dato, gammelt syltetøy og gammel ost får mugg. Vi er heldige som har råd til å la være å spise den maten som er dårlig. Vi er heldige som slipper å skjære av muggen og drikke melk med klumper.

Det er synd å skam å kaste mat. Det er vi opplært til av den generasjonen som opplevde krigen. Derfor pakker vi inn middagerestene og legger de i kjøleskapet. Og en uke etter plukker  vi dem ut igjen og kaster dem fordi de er uspiselige. Dessertgenerasjonen – det er oss. Vi som tar oss råd til å kaste mat, men som likevel har med oss barnelærdommen om at mat ikke skal kastes og at all mat på tallerkenen skal spises. Men går vi noen ganger for langt? Moren og faren min fnyser av oss “ungdommene” som er så pysete når det gjelder mat og holdbarhetsdato. De varmer opp eggerøren til frokost dagen etter. Og det går faktisk helt fint. Den smaker helt greit, selv om jeg aldri ville gjort det samme.

Egentlig – i hodet mitt er ikke kasting av mat et spørsmål om penger. Nei, det er mer skamfølelsen over at vi ikke tenker mer på de sultne barna i Afrika slik foreldrene oppfordret til i barndommen. Vi kaster god mat som ikke bare er spiselig, men faktisk velsmakende. I steinalderen brukte de hver minste bit av viltet de nedla. Vi i vår tid kaster “halve kua”.

Jeg lurer forresten fælt på dette med dårlig og skjemt mat. Får jeg mat som er “ul” så kjenner jeg det ganske så kjapt. Og mat som lukter vondt får sjelden lov til å passere inn i munnen min fordi nesen stopper hånden med gaffelen på vei opp. Det gjør at jeg muligens forkaster mat som mange andre anser for å være delikatesse. Jeg nevner her i fleng både rakfisk, lutefisk og saltsei som typiske matretter som lukter dårlig i min nese. Reagerer nesa fordi maten er skjemt, eller fordi prosessen maten har vært gjennom ligner ganske mye på den naturlige forråtningsprosessen?

I helgen tømte vi fryseren i anledning kulda. Der nede på bunnen fant vi en kalvestek. Like fin som den dagen den ble lempet i fryseren i 1999. Den ligger nå i kjøleskapet for å tine langsomt. Og i morgen skal jeg steke den. Jeg skal ha et par grandis i backup i tilfelle den smaker gamle skosåler, pyton eller bare skjemt. Men jeg kan risikere å få meg en højdare også. For jeg husker ikke sist jeg smakte kalvesteik. Og er kalvesteika fra 1999 like god som den ser ut og lukter nå (jeg har nettopp sjekket den), så har jeg en flott middag i vente i morgen.

This entry was posted in Fryd blogger. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>