Hoppe paradis

Jeg spurte datteren i dag om hun hadde lyst til å hoppe paradis. Vi hadde kritt og en stor og ubeskrevet gårdsplass. Jo, hun visste hva paradis var og vi tegnet opp “flyver’n” i fellesskap. Så sa jeg at vi trengte en god paradis-stein. “Paradis-stein????” sa jentungen, “hva er det?”. “Man trenger jo en stein å kaste i paradisen” sa jeg forundret. “Hvordan skal man ellers kunne hoppe paradis?” Ifølge jentungen hopper de paradis på skolen også, men aldri med stein. De bare hopper, og forsøker å unngå å tråkke på strekene. Vi hoppet sammen og hun likte veldig godt dette med å spille med stein. Mens vi sto der kom det gamle vokabularet sigende tilbake til meg. Jeg husket dette med å en-hånds-støtte og to-hånds-støtte. Jeg husket litt om at man kunne hoppe på forskjellig bein på de forskjellige rundene. En gammel dame kom forbi mens vi drev på. Hun fikk nesten tårer i øynene da hun så hva vi gjorde og stoppet opp og mimret litt.

Forleden fortalte jentungen meg at de spilte dødball på skolen. Vi ble sittende og prate om spillereglene for å avklare at det var samme spillet. Det hørtes likt ut, men det var en vesentlig ting som manglet i den moderne versjonen. De brukte ikke balltre! De bare kastet ut ballen. Kastet ut ballen?? Utrolig! Enda godt de spiller kanonball på gamlemåten fortsatt. Jentungen fortalte stolt at hun er ballredd og at hun derfor var en av de beste til å vri seg unna ballen. Den egenskapen har hun i så fall arvet etter meg. Jeg pleide ofte å være den siste igjen på laget, fordi jeg var vanskelig å treffe.

Jeg ser at jeg har en stor jobb å gjøre med å lære ungene mine de gamle lekene. Jeg ser f.eks. aldri at ungene nå hopper strikk. Selv var jeg ganske god i strikkhopping – jeg tror nesten jeg husker en av “måtene” fortsatt. Ellers var “1-2-3″ veldig morsom. Jeg husker godt utfordringen ved å hoppe på “halsen” uten å få lov til å ta ned (strikken). Noen var veldig gode – det var helst slike turnejenter som fikset det uten å ta ned. Vi hoppet slengtau også. Hele klassen løp ut sammen i friminuttene og hoppet slengtau – både gutter og jenter sammen. “Lyn” var morsomt (noen kalte den 1 inn på 1) – da gjaldt det å kunne løpe fort så man ikke misset turen sin. Men det var jo så mye annet vi hoppet også. Det var “Grøt” og “Lapskaus” – jeg husker ikke helt hvordan, men det var noe med å telle og hoppe ut og inn av buen på “retta” og på “vranga”. Og hopperegler som:

Donald Duck
Suger Pupp
Av Bestemor Duck

Onkel Skrue
Sto på hue
I ei diger maurtue.

Fiinbeck og Fia på landeveien dro
Fiinbeck hadde støvler og Fia hadde sko
Rett som det var måtte Fia på do
Fiinbeck sto uttafor og flirte og lo.

Ja, for ikke å snakke om klappelekene. Heldigvis har jeg sett jentungen leke klappeleker med venninnene sine, så der tar jeg det litt mer med ro. De synger “Andeliane” og jeg skjønner fortsatt ikke teksten noe mer enn jeg gjorde da. Det er noe med “My darling” og “clapp for me, clapp for you, ande my darling, sikk sikk”   

Plutselig fikk jeg det liksom litt travelt. Jeg har innbildt meg at alt dette ble lært automatisk på skolen og at det har overlevd og vandret videre i nedover i aldersklassene. Kanskje har det gjort det noen steder, men det skader ikke å hjelpe til. Synd om vi får en ny generasjon unger som bare kan spille dataspill, klatre i fiks ferdige klatrestativer og hoppe på trampoliner med sikkerhetsnett. Sukk!

This entry was posted in Den frydefulle familie, Fryd pludrer. Bookmark the permalink.

6 Responses to Hoppe paradis

  1. RedRobin says:

    Strålende! Kjenner at jeg ble sittende og mimre litt her jeg også nå. Fint at du går i bresjen for å plukke opp igjen gamle triks. Selv var jeg noe av en rev på hoppestrikk – men akk, det er noen år, kilo og atskillige sprett siden… :o)

  2. turkis says:

    Vi har kjøpt hoppestrikk på skolen for å få 14-åringene ut i friminuttene. Det blir spennende å se om det er noen suksess.

  3. En venninne som jobber i lekebutikk fortalte meg at etterspurselen etter slengtau har tatt seg opp igjen :)

    Strikkhopping og slengtau var faste innslag i friminuttene hos oss, sammen med anti over! Å hoppe med doble tau var den helt store utfordringen.

  4. olava says:

    Men det er jo slik det er, tradisjonene forflyttes med generasjonene og noen drar med seg noen endringer. Det kan jo bli spennende å se hvordan de hopper paradis i generasjonen etter igjen?! Uten stein og på alle fire ;-)

  5. tone mette says:

    fint å lese at det er flere enn meg som ønsker å videreføre de “gamle” lekene. jeg har også registrert det at barna bare hopper på paradisene. da jeg var barn(80- tallet) brukte vi ikke stein heller men en hinkaleike, som vi kallte det. det finnes ikke lenger i butikkene! jeg har ialle fall ikke funnet det. vet du om de fortsatt finnes? :-)

  6. osloray says:

    Jeg visste ikke at noen brukte stein til paradishopping! Vi brukte bare kjetting, 3-4 lenker. De fikk vi på Kermas Auto, et bilverksted i enden av Karlstadgata på Grünerløkka. Jeg har en blog også nå, med stoff fra oppveksten på Grønnløkka. Nå leter jeg etter en kjetting…
    http://osloray.wordpress.com/

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>