Livet og døden i det frydefulle akvarium – en føljetong for interesserte

I går døde en av stimfiskene våre – en neontetra. Så jentungen fisket den rutinemessig opp med hoven og selv om vi har blitt enige om at dobegravelser ikke er det beste bestemte hun seg for nettopp det. Dobegravelse. Så hun gikk ut på do og vendte hoven opp ned. Og ut glippet den døde neontetraen – og samtidig en ung halvvoksen guppy som er den eldste av våre egne selvoppdrettede småfisk. Jentungen ble selvsagt fortvilet. Og guppyen svømte rundt nede i do og likte seg vel dårlig den også. Spesielt siden guttungen nylig hadde vært på do og tisset – og glemt å trekke ned etter seg som vanlig.

Forsøk ble gjort på å hente opp den stakkars guppyen med hov, men uten suksess. Hvorpå tilslutt jentungen i ren desperasjon slang seg ned og stakk hånda ned og fisket opp den lille med bare hendene. Også løp hun til akvariet mens tissevannet rant mellom fingrene hennes. Guppyen ble nærmest kastet ned i akvariet, og der forsvant den raskt. Det første jentungen gjorde da hun våknet i dag morges var å stirre i akvariet for å se hvordan guppyen hadde det. Og der svømte den. Like glad og fornøyd som før. Den er virkelig en vakker liten guppy og jentungen var så glad at hun nesten gråt. Selv tenker jeg at det i det minste vitner om at hun bryr seg om fiskene sine. For det skal litt overvinnelse til fra en tolvåring før hun stikker hånda ned i brorens tissevann.

Posted in Fryd blogger | Leave a comment

Steike fine gardina

Dette handler altså ikke bare om gardiner. Det handler om i går.

  • Jeg skulle til naprapat kl. 15.30. Kl. 14.15 mens jeg satt i møte med kollega med busspeiling og sjef, sier kollega med busspeilling at jeg burde ta bussen som gikk om 15 minutter, ellers var det ikke sikkert jeg rakk timen min. Siden han har busspeiling så løp jeg ut av møtet, klappet sammen PC’en min som sto der og summet og stakk den i sekken for å ha med og løp.
  • Jeg løp til bussen, og fikk sitte ved siden av ei stor tykk jente. Siden jeg ikke er noen sylfide selv satt vi ganske tett. Jeg var svett og det var varmt i bussen. Jenta var også varm.
  • Siden jeg nå hadde veldig god tid gikk jeg av et par busstopp tidligere og gikk for om mulig kjøle meg ned. Men nei, jeg kokte da jeg endelig kom til kjøpesenteret der naprapaten holder til. Særig ryggen der jeg bar ryggsekken kokte.
  • Jeg satt meg på en benk og dro opp PC’en som jeg selvsagt ikke hadde rukket å slå av før jeg løp. Den var glovarm! Ikke rart jeg var svett – jeg hadde gått med en varmeovn på ryggen.
  • Siden jeg fortsatt hadde god tid fortsatte jeg å gå en runde med den kokvarme PC-sekken på rygg. Og inne på Princess fant jeg noen fine og sommerlige panelgardiner som jeg spontant kjøpte.
  • Så gikk jeg til venteværelset til naparapaten der jeg rev av meg jakke og sekk og begynte å lufte ryggen for harde livet og tenkte at jeg håpet den ville bli tørr til det var min tur om 10 minutter.
  • Naprapaten kom imidlertid umiddelbart og ba meg inn. Og jeg inn med jakke, sekk og gardiner på slep, bablende om svett rygg og nye gardiner.
  • Snille naprapat tørket ryggen min før hun satte i gang med en skikkelig tøff økt.
  • Da jeg kom hjem etter ny busstur og lang vandring opp bakken røk jeg rett i dusjen. Så skulle jeg henge opp gardiner.
  • Frem med strykejern og brett. Her skulle det gjøres fort og gæli. Ingen barn hjemme og ingen som kunne forstyrre meg. Så jeg strøk den første lengden og klatret opp på stol for å dra ned gamle gardiner og henge opp ny.
  • Her var det fullt av spindelvev og støv! Så jeg klatret raskt ned for å hente støvkost. Går jo ikke an å henge opp gardiner i slikt griseri!
  • Da jeg dro ned den gamle gardinen røk hele gardinstanga fra hverandre og delene føk rundt i stua. Jeg samlet det og satte sammen og hang opp første lengde. Den var altfor lang!
  • Jeg trenger målebånd, eller linjal for å måle hvor mye den skal opp. Hvor er målebånd? Hvor er linjal? Ut med kurven med sysaker. Den sitter fast! Jeg nøkker til og kurven går til helvete så strikkepinner og nåler og garnnøster røyser ut. Men ikke noe målebånd.
  • Jeg går opp på rommet til jentungen og snubler over fiskeutstyr og vannpumper på jakt etter linjal, men finner etter litt rydding og herjing en linjal!
  • Gardinen er 15 cm for lang. Jeg bretter opp og tenker at en ekstra stor kant nederst bare er fint siden de skal være litt tunge. Men hvor er knappenålene. De er ikke i sykurven, og ikke i skuffen til symaskinen. Aaargh! Men jeg leter meg i det minste frem til 5 knappenåler som ligger løst. På dette tidspunktet er jeg sur.
  • Symaskinen står i kjelleren. Jeg oppdager en stor hybelkanin bak den og er fristet til å hente støvsugeren, men bestemmer meg for å holde fokus.
  • Symaskinen setter jeg på kjøkkenbordet. Dette er – oppdager jeg nå – grisete etter gårsdagens middag, så her må det vaskes og ryddes før det kan legges rene gardiner på.
  • På kjøkkenbenken flyter det imidlertid så for å få fjernet noe av rotet åpner jeg oppvaskmaskinen. Den er full! Av rent. Jeg tømmer den og hiver inn alt det skitne. Og irriterer meg over dårlig lys.
  • Det er da jeg husker at jeg har en ny spesiallyspære i veska som skal byttes. Så jeg bytter den effektivt.
  • Endelig klar til å sy! Men jeg må finne egnet tråd, og spole opp undertråd. Hat! Jeg hater symaskinen og alle finurlighetene og tråd som skal hit og dit.
  • Guttungen kommer inn og maser om mat.
  • Jeg ber ham fikse en grandis selv, for jeg er en opptatt mamma som vil ha fokus!
  • Det blir mye rot og kaos for guttungen er bare 8 år og har aldri fikset grandis selv før. Det ender med at jeg fikser grandis, mens jeg ser mot symaskinen og innkjørselen og parkerer drømmen om å overraske mannen med nye gardiner som allerede henger oppe når han kommer hjem.
  • Endelig klar til å sy 2!
  • Jeg trer tråd både over og under og setter i gang. Halvveis over gardinen ryker selvsagt tråden! Aaaargh! Jeg tar ikke smålige hensyn, trer tråd på nytt og fortsetter der det slapp. Ikke noen skjønnhetssøm dette.
  • Mannen kommer hjem til kaos og en fresende kone. “Ingen ting fungerer i dette huset!!”. Han sniker seg litt forsiktig inn og ser symaskinen og skjønner raskt at her må han trå varsomt. Nye gardiner?
  • Jeg henter ned gardinstangen som ryker fra hverandre i småbiter igjen. Forbanna Fryd henter superlim og limer sammen faenskapet, mens hun knurrer om alle tings iboende faenskap.
  • Jeg henger opp 1 stk ferdig sydd lengde og beundrer verket. Vakkert. Så ser jeg på klokka og innser det det blir med en eneste lengde. For om en havtime skal jeg være på komitémøte og planlegge byfeste.

Lurer på hvor mange dager det kommer til å ta før jeg har 2 x 6 lengder oppe?

Posted in Fryd blogger | Leave a comment

”Pilleguri” – en betraktning fra et Parisertog

I dag hadde jeg fornøyelsen av å kjøre tog gjennom Paris på vei fra forstaden der hotellet vårt lå – inn til Paris Sentrum og ut til flyplassen. Det var ingen i vogna da vi kom på så vi fikk gode plasser. All bagasjen lempet vi opp i setet foran oss. Dette var to og to seter stilt mot hverandre. Jeg og mannen min satt i kjøreretningen – bagasjen i den andre. Et par stasjoner etter vår begynte det å fylles opp og knappheten på sitteplass var så stor at en ung kvinne satte seg rett overfor oss – etter at hun hadde gått en runde i vognen og sjekket at det ikke fantes andre plasser.

Til å begynne med la jeg ikke så mye merke til henne. Hun satt musestille med nakken bøyd og fiklet med noe oppe i veska si. Men så ringte hun i mobiltelefonen og hvisket raske beskjeder med musestemmen sin. Først da la jeg merke til henne. Fordi hun forsøkte å skjule stemmen sin under hånden. Etter telefonsamtalen dro hun opp lommespeilet. Også begynte hun “morgenvasken”. Det vil si at hun satt med speilet og brukte fingeren sin til å gnikke seg rundt i fjeset som en liten katt. Litt rundt øynene. Så litt rundt nesen. Så litt rundt munnen. Ørene fikk også en liten omgang. Og hodeplagget hennes – en slags buff i skinnende sort stoff ble fikset og dratt i slik at ingen hår stakk ut foran. Jeg tror ikke hodeplagget hadde noen religiøs betydning – antagelig skulle det være kult. For bak stakk håret ut i en hestehale. Og hun så veldig fransk ut.

Da hele “fjesvasken” var unnagjort var det på tide å finne frem kontaktlisenene! Hun hadde en diger sort veske i fanget og opp av denne dro hun stadig nye små plastposer inneholdende for eksempel linsevann. Selv sliter jeg litt med å få på linsene, og slik sett er det fint å se at andre også sliter. For denne her rørte rundt i kontaktlinseholderen med fingeren gang på gang og kunne tydeligvis ikke få fatt i linsen. Og så helte vi på litt mer linsevæske, ja. Mens toget ristet og humpet og folk sto tett i midtgangen og ikke hadde stort annet å se på enn denne merkverdige “Pillegurien” som i sin egen verden satt der og rotet og sølte med linsevann.

Endelig fikk hun tak i linsen, men der ble den lagt ned igjen. Og så rørte hun rundt igjen. For endelig å stappe inn linsen med masse grimaser i speilet. Og den kinesiske kvinnen som sto ved siden av oss i midtgangen himlet med øynene mens hun stirret fascinert på vår “Pilleguri”. Nå begynte vi å bli bekymret for om vi i det hele tatt skulle klare å komme oss ut forbi henne der hun satt fordypet i linserøringen sin. For innenfor henne sto det en 20 kilos bag som måtte røskes frem når vi skulle komme oss av. Det var kun få stasjoner igjen og linse 2 ble tatt ut og satt inn igjen flere ganger med tilhørende røring og søling. Men lykke – rett før hun skulle av var tydeligvis jobben gjort, og hun stappet alt stashet ned i den store vesken og seilte som en ekte pariserinne ut i den store byen.

Og tilbake satt to nordmenn og fniste lykkelig over at hun gikk av stasjonen før oss.

Posted in Fryd blogger | Leave a comment

Et palass verdig en tyrann

Historien om akvariet utvikler seg stadig. Siden sist jeg skrev har selvsagt Barack Obama dødd. Det samme har hans to fruer Michelle og Kleopatra. Nye beboere har flyttet inn i akvariet og ting hadde roet seg ned betraktelig. Det hadde i det hele tatt vært så fredelig og rolig i akvariet, at det selvsagt ikke kunne vare. Det var bare et spørsmål om tid.

Den som skulle rokke ved roen i akvariet var en praktfull kampfisk med flott schwungende blå hale. Glemt var jentungens “Mollyrevolusjon” og tanken om at mollyer skulle være eneste fisketype. Den nye kjekke helten fikk navnet “Himmelblå” – et navn som kler ham aldeles utmerket. Men hvem skulle trodd at en så nydelig fisk kunne lage så mye bråk? Han virker grinete, faktisk. Hver morgen når vi slår på lyset i akvariet tar han vekkerunden. Ligger det en fisk på bunnen og slapper av er han der med en gang og napper og småbiter til stakkaren stikker av. De mest morgentrøtte – sverddragerne er de som får hardest medfart. Han er etter dem støtt. Snart oppdaget vi at den flotteste sverdragerhannen hadde et bitemerke på siden av hodet. Og kort tid etter lå han på bunnen. Den andre sverddragerhannen (en som faktisk var kjøpt som hun, men som må ha vært trans) døde også noen dager etter. Igjen er ei enslig sverddragerdame som er meget engstelig.

Da favorittfisken “Glitter” – en av de mollyene vi hadde hatt aller lengst – lå død på bunnen var det nok! “Himmelblå” som drev og mishandlet liket må vekk! Det er han som er tyrannen. Helst burde han jo dø av seg selv, men han virker sprek og livlig så han kommer nok sikkert til å stresse flere fisk til døde før han stryker med. Og yngelkaret er opptatt med yngel. Et syltetøyglass? Nei, tror ikke det er noen god løsning.

Så vi tok en ny tur i dyrebutikken og kjøpte et nytt akvarium. 20 liter denne gangen. Nå skal “Himmeblå” få enebolig. Alt er klart for innflytting i dag. Han får med seg gammelt vann fra den gamle boligen, men ellers er den nye boligen innredet med et par smakfulle planter og en liten grå frosk. Bakgrunnen bør han heller ikke klage på. Det er et nydelig juralandskap med vandrende dinosaurer og en tyrannosaurus som stikker hodet inn fra siden for å si hallo. Et ypperlig palass for en tyrann med andre ord.         

                                                                                                                                                            

Posted in Fryd blogger | Leave a comment

Nei, nei, nei! Du får ikke lov til å få Facebook!

Etter å ha stått fjellstøtt på temaet hjemme i aldri så lang tid og sagt nei til Facebook har jeg gitt etter og gitt jentungen egen Facebook profil. Hun er 11 år og de fleste i klassen hennes var allerede godt i gang med Facebook. Jeg har brukt mye tid på å forklare for henne HVORFOR hun ikke kunne få egen Facebookprofil, men ungen er virkelig god til å argumentere. Det skal hun ha. Vel, som sagt hun fikk lov til å registrere seg på Facebook. Og jeg satte en haug med klausuler.

  • Jeg skal ha passordet hennes og kunne logge meg på om jeg ønsker det når som helst.
  • Hun skal være venn med meg slik at jeg skal kunne se hva hun skriver og hva vennene hennes skriver til henne.
  • Selv har jeg stilt inn slik at hun ikke skal kunne se mine oppdateringer. Jeg vil ikke at hun skal kunne se hva jeg skriver, eller hva mine venner skriver. Det er voksenprat, og selv om det ikke er støtende så kan det være vanskelig å forstå.
  • Hun skal ha en lukket profil, som bare venner skal kunne se.
  • Hun må spørre meg for hver applikasjon hun ønsker å bruke.

Jeg har kurset henne, og disse første ukene har vi klart oss kjempebra. Hun har spurt hver gang hun vil gjøre noe nytt, og godtatt mine svar. Én eneste gang har jeg bedt henne fjerne en statusoppdatering, og det var fordi hun skrev at hun syntes det var så deilig å være hjemme alene. Hun får ikke lov å skrive at hun er alene hjemme, og heller ikke skrive at hun skal reise bort.

Det er 13 års aldersgrense på Facebook. Men jeg tenker egentlig at det ikke gjør så mye at hun får en forsiktig start sammen med meg som puster nedover nakken hennes når det gjelder Facebook. Det blir litt skritt for skritt og hun vet at hun overvåkes. Om hun slapp til først som 13-åring så kanskje hun ville reagert på en annen måte og “boltret” seg i mulighetene som lå åpne, og ikke latt meg få lov til å veilede henne like mye.

Hovedønsket hennes var å ha mulighet til spill på Facebook. Og det er ”Restaurant City” som er kulest. Og guttungen på 8 sitter med store øyne og ser på alt det morsomme søsteren gjør der inne. Her om dagen kom han til meg med en tegning og sukket ”Når jeg blir 11 år og får Facebook, da skal jeg ha en restaurant som ser slik ut”. Og der hadde han tegnet på massevis av detaljer som hus, palmer, fugler og mennesker. Og midt i bildet lå restauranten som het ”Tyddes Pizzeria”. Den hadde hamburger-tak og pingvin som dørvokter. Vel, han får ikke Facebookprofil, ennå. Men gjett hvem som ble myk om hjertet og som har opprettet en restaurant som heter ”Tyddes Fastfood” på sin egen Facebookprofil? Og med en pingvin stående utenfor som dørvokter. (Pizzeria falt bort siden han ikke hadde pizza på menyen).

Posted in Fryd blogger | 4 Comments

Morgenstund har gull i munn

Det er harde tider. I den frydefulle familie kan det ofte gå raskt i svingene. Den frydefulle familie som består av mor og far og søster og bror er ganske A4 egentlig. Man har hus og bil og katt og fulltarbeidende foreldre. Den frydefulle familie består dessuten kun av B-mennesker. Men å være et B-menneske er ingen unnskyldning for ikke å leve som et A-menneske. For det er det man må om man skal leve opp til forventningene fra samfunnet rundt oss.

Den frydefulle morgen starter kl. 06.20. Da ringer vekkerklokka aggressivt på ektefellens side. Vekkerklokka er også signalet til husets katt som gjerne vil hjelpe til med vekkingen. Så han bidrar med mjauing og tråkking på husets voksne. Trass i alt dette velter nok ikke husets frue ut av dynen før 06.40. Og får derved 20 minutter i ro og mak før resten av familien må vekkes. Da har far i huset allerede ligget og slått til vekkerklokken i 40 minutter så han står også opp. Verre er det med de to håpefulle som også trenger tid til å våkne. Og den masete katten har da stukket ut og bidrar på ingen måte i vekkeprosessen.

Vekkingen starter ofte mykt og kosete med kløing på ryggen og snill stemme. Men etter hvert som klokka går blir stemmen mindre og mindre snill. Husets far er først ut av badet, siden mor MÅ vaske håret hver morgen og dette deretter må tørkes. Husets far ikke har særlig mye hår tørke. Så han står nede på kjøkkenet og hoier oppover i etasjen og etterlyser bestilling på frokost og skolemat. Når husets mor er ferdig på badet så er det bare 15 minutter til avgang. Det pakkes sekker og gis beskjeder i full fart. Beskjeder som gis dagen før er allerede glemt, beskjeder er nemlig ferskvare i huset vårt, med to distré unger. En god morgen er en morgen hvor alle er på lag, holder tidsplanen sin og gjør sin del av oppgavene. En dårlig morgen er en morgen hvor en eller flere går i vranglås, tidsplanen sprekker på grunn av uforutsette hendelser, og ting ikke blir gjort.

Det aller verste som kan skje er at man på morgenen oppdager at skoleplanen inneholder melding om noe som skal tas med. Her snakker vi i verste fall skidag eller akedag med pølser, pølsepinne, sitteunderlag og vedkubbe. Alternativt ferdig blåste egg (ref bloggposten “Å suge et egg”), syltetøyglass, oppskjært frukt på fat eller annen moro. Det er definitivt en uforutsett hendelse, og kan velte hele morgenen.

For kl. 07.55 løper nemlig foreldrene ut av døra med de siste instruksene. Og barna puster lettet ut over at de har noen deilige minutter hjemme alene før de selv må av gårde. Da piler man til TV eller datamaskin for å snike seg til en ulovlig surfestund. Og der blir de sittende helt til far ringer fra bilen og sier at nå må dere se å komme dere av gårde. Da står far i kø på E18, mens mor forhåpentligvis sitter på toget på vei innover på de køfrie togskinnene.

Ikke rart vi elsker helger her i huset. Den eneste som har problem med å sove lenge er tidligere omtalte katt som fortsatt er innstilt på 06.20, og som i hvert fall vinterstid ikke er ute om natten. Helgene er nesten hellige. Da koser vi oss hemningsløst, sover til vi våkner helt av oss selv, tusler rundt i pysj, spiser langsom frokost og unngår alt som smaker av tidspress. Hadde vi ikke hatt det forbannede morgenjaget så ville vi sikkert ikke satt så stor pris på helgene.

Posted in Fryd blogger | 1 Comment

En kalvesteik fra 1999, holdbarhetsdato og sansebrukbruk

Da jeg var liten jobbet faren min i et stort grossistfirma for dagligvarer. En dag i uka hadde denne bedriften ansattbutikk der man kunne kjøpe mat til rabattert pris. Og det beste av alt – man kunne kjøpe mat som var gått ut på dato og hermetikk som var bulket eller manglet etikett til ekstremt billig penge. Så pappa handlet bilen full hver uke, og fyllte opp kjøleskapet med bl.a. oster som hadde gått ut på dato, men som ennå ikke hadde nådd sin toppform når det gjaldt modenhet. Samt at vi hadde enorme mengder hermetikk som ingen andre ville kjøpe.

Det er mulig at jeg med denne bakgrunnen ikke er så veldig redd for mat som har gått ut på dato. Det er mulig det er derfor jeg stoler mer på luktesansen og smakssansen min, samt sunt vett ,framfor å leve slavisk etter en dato som noen andre har påført maten. Det er lov å tenke selv, tenker jeg. Noen matsorter tuller man selvsagt ikke med. Noen matsorter blir tilogmed dårlig før holdbarhetsdatoen går ut iblant. Selv er jeg ekstremt følsom på melk og lukter alltid på melka før jeg tar meg et glass. Jeg er også skikkelig pysete når det gjelder mat som har stått for lenge fremme i romtemperatur, eller mat som har stått på hytta og blitt fryst og tint flere ganger.

Men ærlig talt – om maten har gått ut på dato mens den har ligget i dypfryseren, eller om den har blitt oppbevart godt emballert i kjøleskapet litt på overtid, og den ser og lukter greit når man skal bruke det så tar jeg det helt med ro. En god biff skal vel helst ligge noen dager over holdbarhetsdatoen slik at den skal få bli ekstra mør uansett. Og mange oster når høydepunktet sitt lenge etter at datostemplingen har gått ut.

Vi er utstyrt med lukte- og smakssans fra naturens side blant annet for å sikre at vi ikke spiser dårlig mat. Jeg syns det er greit at vi ikke glemmer disse egenskapene. Fersk mat er som oftest best. En gul og vassen agurk hører ingensteder hjemme. I hvert fall ikke i grønnsaksdisken der jeg ofte ser dem ligge til salgs. Epler smaker best når de er glatte og fine i skallet. Selv liker jeg ikke brune bananer. Jøje meg så masse grønnsaker som kastes. Ganske enkelt fordi det smaker dårlig når det ikke lenger er ferskt. Meieriprodukter lukter surt når de går ut på dato, gammelt syltetøy og gammel ost får mugg. Vi er heldige som har råd til å la være å spise den maten som er dårlig. Vi er heldige som slipper å skjære av muggen og drikke melk med klumper.

Det er synd å skam å kaste mat. Det er vi opplært til av den generasjonen som opplevde krigen. Derfor pakker vi inn middagerestene og legger de i kjøleskapet. Og en uke etter plukker  vi dem ut igjen og kaster dem fordi de er uspiselige. Dessertgenerasjonen – det er oss. Vi som tar oss råd til å kaste mat, men som likevel har med oss barnelærdommen om at mat ikke skal kastes og at all mat på tallerkenen skal spises. Men går vi noen ganger for langt? Moren og faren min fnyser av oss “ungdommene” som er så pysete når det gjelder mat og holdbarhetsdato. De varmer opp eggerøren til frokost dagen etter. Og det går faktisk helt fint. Den smaker helt greit, selv om jeg aldri ville gjort det samme.

Egentlig – i hodet mitt er ikke kasting av mat et spørsmål om penger. Nei, det er mer skamfølelsen over at vi ikke tenker mer på de sultne barna i Afrika slik foreldrene oppfordret til i barndommen. Vi kaster god mat som ikke bare er spiselig, men faktisk velsmakende. I steinalderen brukte de hver minste bit av viltet de nedla. Vi i vår tid kaster “halve kua”.

Jeg lurer forresten fælt på dette med dårlig og skjemt mat. Får jeg mat som er “ul” så kjenner jeg det ganske så kjapt. Og mat som lukter vondt får sjelden lov til å passere inn i munnen min fordi nesen stopper hånden med gaffelen på vei opp. Det gjør at jeg muligens forkaster mat som mange andre anser for å være delikatesse. Jeg nevner her i fleng både rakfisk, lutefisk og saltsei som typiske matretter som lukter dårlig i min nese. Reagerer nesa fordi maten er skjemt, eller fordi prosessen maten har vært gjennom ligner ganske mye på den naturlige forråtningsprosessen?

I helgen tømte vi fryseren i anledning kulda. Der nede på bunnen fant vi en kalvestek. Like fin som den dagen den ble lempet i fryseren i 1999. Den ligger nå i kjøleskapet for å tine langsomt. Og i morgen skal jeg steke den. Jeg skal ha et par grandis i backup i tilfelle den smaker gamle skosåler, pyton eller bare skjemt. Men jeg kan risikere å få meg en højdare også. For jeg husker ikke sist jeg smakte kalvesteik. Og er kalvesteika fra 1999 like god som den ser ut og lukter nå (jeg har nettopp sjekket den), så har jeg en flott middag i vente i morgen.

Posted in Fryd blogger | Leave a comment

Dødens akvarium

Jentungen fikk akvarium til fødselsdagen i november.

Instruksen var dyrebutikken var klar: vi skulle fylle akvariet med vann og kjemikalier som fulgte med, samt gjøre miljøet klart med grus og planter. Og etter 2 uker skulle fiskene flytte inn.

Da akvariet hadde stått der i en uke var jentungen nærmest desperat etter å få de første fisk. Så vi kjøpte noen “kamikaze”-fisk som kunne teste vannkvaliteten. Og fiskene klarte seg bra, de. To algespisere og et par sverddragere startet et nytt liv i vårt 63 liters akvarium. Navn fikk de etter alle kunstens regler.

Alt gikk bra en liten stund, så vi ble overmodige og utvidet befolkningen med noen guppier. De var alldeles nydelige og jentungen som hadde bursdagspenger i lomma gikk berserk i dyrebutikken og kjøpte seg guppier og en hel liten stim med småfisk. Det var da det begynte. Døden! Hver dag lå en ny fisk død på bunnen. De så ganske herjet ut også. Og jentungen gråt bittert for fiskene var gode venner og hadde fått ordentlige navn.

Til å begynne skjønte vi ikke hvorfor de døde, så vi kjøpte nye fisk for å erstatte de døde. Som også døde. Jeg tror vi har mistet minst 20 fisk i den store akvariedøden.

Lyspunktet var Sverddrageren Ninja som snart skulle føde. Jentungen løp hjem hver dag og sjekket hvordan Ninja hadde det. Og hun overtalte oss foreldre til å anskaffe “fødekar” for Ninja. En dag kort etter fikk Ninja 3 små yngel. Jentungen fisket yngelet opp i fødekaret. “Mamma’n må være sammen med ungene” sa mannen min. Og Ninja slapp til opp i fødekaret hun også. 30 minutter etter var Ninja alene i fødekaret. Det var bare ett sted yngelet kunne forsvunnet. Inn i magen til Ninja igjen. Glefs glefs.

Et par dager senere døde Ninja. Man kan jo stille seg spørsmålet om “overforing”. Men hun var ikke like elsket som de andre. Hva slags mor spiser sine egne barn, liksom? Som straff ble liket skylt ned i do!

Vi satte i gang en drastisk kur etter råd fra en akvariemann. Masse salt i vannet og skru opp varmen. Det førte til at den siste algespiseren døde. Men Mollyene overlevde. Nå var det bare 3 mollyer igjen. Og de levde og de levde. Så da skiftet vi ut litt vann og skrudde ned varmen igjen. Og så kjøpte vi flere Mollyer. Seilfinnemollyer het de. Den største og flotteste hannen var svart med litt hvitt. Barna døpte ham til Barack Obama. Den flotteste hunnen kalte de Michelle Obama naturlig nok. Jeg er glad barna mine følger med i nyhetene og vet navnet på den amerikanske presidenten. Nå frykter jeg bare at Barack Obama dør, og at jeg blir møtt i døra med følgende rop “Barack Obama er død!”

Og man blir jo litt hektet. I dag var jeg hos kiropraktoren. Utenfor var det en akvariebutikk. Med stabile forhold i akvariet igjen fikk mor et spontant innfall og spratt inn i butikken. De hadde noen nydelige mollyer der. Lyrhaler het de. Vips hadde mor kjøpt et par lyrhaler og slang med et par flotte, røde sverddragere også. Med dagens temperatur ble posen med fisk pakket omhyggelig i avispapir. Og jeg stappet dem i vesken og lovte å kjøre rett hjem.

Gudskjelov at stakkarne overlevde turen hjem. For plutselig ringte mannen og ba meg dra innom verkstedet for å bytte lyspære. Og jeg gikk på bilsenteret og varmet mine fisk. Ut i bilen igjen og køen var massiv utenfor. Bilulykke med full uttrykning, og der satt jeg og bekymret meg for de stakkars fiskene mens jeg satt i kø.

Kanskje dødens akvarium skal blomstre opp. For nå har vi plutselig 3 “gravide” Mollyer. Og jentungen snakker lykkelig om den store “Mollyrevolusjonen”. Og jeg frykter at Barack Obama skal spise alt yngelet. Jadda. Det blir nok fint.

Posted in Fryd blogger | 2 Comments

Det er fort gjort å dømme

Det er rart med det. Når man bor på et slikt sted jeg bor – der de fleste menneskene er ganske like, har temmelig like typer jobber, A4-familie med to-tre barn, hus og liten hage, så tror man til slutt at slik er livet og slik er alle folk.

Så hender det man tråkker ut av dette lille samfunnet av ensartethet, og oppdager at det finnes andre der ute. Folk som er helt forskjellig fra en selv. Folk som man nesten ikke trodde fantes, faktisk.

På lørdag stappet vi familien i bilen og kjørte til Sverige på harryshopping. Det er en fin anledning til å se seg om. En fin anledning til å kjenne på den litt skamfulle følelsen av å være nordmann som står i polkø (!) utenfor polet i Strømstad for å slippes inn i puljer. Og en fin anledning til å gremme seg over kjøttprisene og grafse til seg 60 pakker bacon bare fordi det er så billig.

Hun kom inn på caféen der vi spiste lunsj. Ikke noe oppsiktsvekkende over damen i det hele tatt. Hun hadde langt, lyst hår med pannelugg, en lekker litt rufsete skinnvest, hjerteformet sort lakkveske, høyhælte brune støvletter og pinetrane tights. Alder var ca 50, men hun var sminket såpass hardt at hun nok trodde hun så yngre ut. Det var først da hun åpnet munnen og snakket med skjærende høy og “dum blondine”-stemme at jeg reagerte. Selvsagt var hun norsk.

Et øyekast over til ektemannen min viser at han også har oppfattet fenomenet. Han bare løfter øyebrynet til meg og smiler. Og blondinen setter seg ned og begynner å snakke med venninnen sin. Venninnen var også blondine, men stemmen og klesdrakten gjorde at hun likevel fremsto som langt mer intelligent.

Det er lett å dømme. Kanskje hun var smart for alt jeg vet. Det var bare at hele fremtoningen lignet en parodi på en skikkelig dum blondine. Så jeg tenker med meg selv at dersom man kler seg og snakker med dum fjollestemme, så kanskje man nettopp ønsker å fremstå som dum? Eller er man ganske enkelt dum? Eller var tildelingen av stemmen en grusom tilfeldighet hun ikke kunne noe for? Kanskje ingen noensinne har fortalt henne at hun har en fjollete stemme?

Jeg er blond. Jeg er norsk. Jeg reiser på harrytur til Sverige et par ganger i året. Stemmen min er lys. Men jeg håper for Guds skyld at noen forteller meg det om jeg fremstår som den ultimate hjernedøde blondine.

Posted in Fryd blogger | 5 Comments

Uventet besøk på hytta + et drap jeg helst skulle vært foruten

Da vi kom på hytta fredag kveld ble jeg overrasket over at døren ikke var låst. Stålbommen foran døra var låst, men døren bak var åpen. Jeg tenkte mamma og pappa var blitt litt glemsk.

Inne var det pent og ryddig som vanlig. Dvs. snart så jeg et par ting som var merkelig. At vaskebaljen lå på gulvet var uvant. Og at gardinene ikke var trukket skikkelig for var rart. Og ikke minst at stolene sto snudd. Foreldrene er ganske nøye på hvordan det skal se ut når man forlater hytta.

Rarest var at den splitter nye flatskjermen var borte. Og ikke bare den, men også Riks-TV boksen og den helt nye DVD-spilleren som ikke engang var tatt ut av emballasjen.

Intelligente lesere har nå skjønt at det hadde vært uinviterte gjester på besøk. Og da vi fant et åpent vindu som var brutt opp så skjønte tilogmed trege jeg hva som hadde skjedd.

Telefon til politiet i Larvik. Og stor var overraskelsen da jeg ringte inn anmeldelsen og de sendte en patrulje! Til oss! På vår hytte! Wow, jeg som trodde de bare kom når det var svære greier på gang. Den kvinnelige politidamen så ut som Annie Lennox. Men mer fantastisk var den enorme politimannen som var i følge med henne. Han hadde rastafarihår, var minst 2 meter høy og neger! Kjempekoselige folk som virket som de tok alvorlig det som hadde skjedd.

Guttungen ble så skremt at han gjemte seg under dyna da disse svære menneskene kom inn fra mørket. Selvsagt var det lite å finne. Vi var heldige som hadde hatt slike renslige og ordentlige tyver på besøk. Det kunne fort vært verre. Underveis oppdaget vi forresten også at den kommoden var borte. Og der lå kortstokkene. Snakker om dårlig gjort, ikke TV og ikke kortspill. Vi måtte faktisk snakke sammen.

På vei ut gikk politidamen innom soverommet der guttungen lå skjult og tok en liten prat med ham. Jeg tror det var kjempelurt. Han var veldig alvorlig og preget, men de hadde en seriøs prat.

Katten Odin var selvsagt med oss på hyttetur. Han gikk fort amok i skogen. Allerede fredag kveld ble jentungen bitt av en mus hun forsøkte å redde fra Odin. Dagen etter var det en liten fugl som var offeret som måtte reddes. Og jentungen kom gråtende med fuglen i hendene – den blødde fra øyet og satt musestille i hånden uten å forsøke å fly. Jeg påpekte at den var dødsdømt og at hun like gjerne kunne gi den til katten. Men innen vi var blitt enige var katten gått lei og funnet andre ting å leke med. Forsøk på å la fuglen fly fra dotaket fungerte heller ikke. Den fløy riktignok men skjevt og trynet rett i en stein. Blind med andre ord. Det var bare en ting å gjøre, og en person som kunne gjøre det. Ungene ble sendt vekk med beskjed om at mamma skulle ordne opp. Så satt jeg der med den bittelille fuglen varm og myk i den ene hånda og en skarp stein i den andre. Svelg. Jeg satte den ned og sa farvel før jeg ga den et par kjappe og harde slag som gjorde det av med den. Så begravde jeg den og la steinen oppå som en liten gravstein.

Det er noe dritt å måtte være voksen og ta ansvar. Helst skulle jeg snudd meg og gått vekk fra den lille fuglen og latt den dø av seg selv. Forbannede samvittighet.

Posted in Fryd blogger | Leave a comment